søndag 31. januar 2016

Runes cruise


Rune hadde aldri trodd at hans syn på menneskeheten i en alder av trettito år skulle få seg en så solid bulk som det den nå hadde gjort. Å vinne ukes cruise hørtes for godt ut til å være sånt og det hadde det utvilsomt vist seg å være, først hadde kjæresten hans bestemt seg for å ligge med bestekompisen bare 1 uke før flyet gikk fra Gardermoen og enda så deprimert han hadde vært så han frem til å dra på ferie.
Båten som gikk fra Southhampton i England og hadde kurs for kanariøyene ble proppet full av engelske pensjonister og han forsto at han mest sannsynlig kom til å tilbringe meste parten av tiden alene, noe som passet ham utmerket. Han pakket ut på lugaren, gikk på oppdagelses tur,  kikket i noen butikker på taxfree'en og spiste biff på en restaurant.

Allerede under frokosten den andre dagen begynte det å skje ubehageligheter. Været hadde tatt seg opp og det store cruiseskipet rullet i bølgene og ved frokosten hadde en eldre dame som sto noen plasser foran ham i køen kastet opp i hendene sine. På tross av det uappetittlige synet hadde han spist frokost og bagatellisert hendelsen med at den eldre damen sikkert var blitt sjøsyk.
Utover dagen ble været betraktelig verre og mens båten rullet kraftig frem og tilbake dukket det opp spyklaser her og der i handlegatene og i lugarkorridorene.
Først klokken 7 om kvelden kom den vemmelig nyheten over høyttalerne,- "CODE RED: This is a warning to all passangers, we have a outbreak of disease onboard and everyone should stay in their cabin until further notice." Det gikk kaldt nedover ryggen på Rune som satt i baren og drakk øl å så med et halvt øye på en spansk fotballkamp. Kan dette virkelig være tilfellet? - har jeg reist hit bare for å sitte på lugaren å vente på å bli syk? Han gikk med raske skritt mot taxfree avdelingen for å ta med noen flasker på lugaren, han følte seg jo tross alt frisk og han var på ferie. Synet som åpenbarte seg ved taxfree avdelinga fikk rune til å brekke seg, overalt var det spy og dødsyke gamle mennesker, besetningen febrilsk løp rundt med plast for å surre de gamle inn som mumier. Å prøve på noen som helst måte å lage karantene soner så håpløst ut for med tårer i øynene fortsatte pensjonistene å fylle handlekurver til randen med lakris og konjakk mens de spøy og gjorde på seg. Lukten på båten var nå blitt så motbydelig at det sved i nesen og han kunne ikke forstå hva det han nå var vitne til. Ved en stor stabel tobelerone sto det en gjeng pensjonister som skrek og slo hverandre med parfymer, rødvinsflasker og kamferdrops mens de skled rundt i avføring. Her og der lå det livløse folk som så døde ut langs veggene med et hvit kritt-omriss og rådløse rengjøringarbeidere prøvde å sette opp "Watch out. Wet floor" skilt men til ingen nytte. Dette var realiteten på cruiseskipet hvor Rune befant seg og han sprang sikksakk mellom spy, avføring og syke pensjonister som frådet rundt munnen .

Rune som hadde aldri vært i militæret satt på lugaren og skalv som om han hadde fått granatsjokk. Han hadde vært vitne til mennesket og denne uken på cruise forandret livet hans for alltid. I 5 dager satt han på lugaren, han følte ikke lenger noen kjærlighetssorg og moren sa at hun ikke kjent ham igjen da han gråtende omfavnet henne på Gardermoen. 

fredag 29. januar 2016

Hvor er du nå Gerhardsen?


Jeg har aldri hatt abonnement på tv kanaler og det lille jeg kan om politikk har jeg lært fra et halvt år som varamedlem i ungdommens kommunestyre i 2002, Einar Gerhardtsens - mennesker og politikk eller fra Fear and Loathing: On the Campaintrail'72. - altså ingen særlig gode kilder for et rutinert politisk overblikk med tyngde i 2016.
Når jeg var yngre syns jeg det var en god idè å fremme forslag om at alle norske studenter som studerte høyereutdanning skulle få mulighet til å ta en dose LSD men jeg ser nå at det ville utvilsomt vært katastrofe. Et samfunn som sympatiserer med sexslaver fra IS, går apeshit når bærplukkere tar bilder av moskuser og velger Sylvi Listhaug som innvandring - og integreringsminister er ikke et samfunn man skal kødde med. Ivertfall ikke la eksprementere med psykedeliske stoffer uten et eksternt kontrollorgan som har bæretilatelse og er instruert til å åpne ild vis det oppstår hallusinasjoner om demokratisk kapitalisme. Oi! - sa jeg det høyt? - glapp jeg tastaturet i bakken eller blogg raper vannmannen meg? uhh... er det noen utenfor vinduet mitt -  did they hear me?

onsdag 27. januar 2016

Den kule kineseren i kjellern på Bonny Street


Da jeg var på dannelses reise i England og var i øvingslokalet til et punkeband i Camden Town - møtte jeg verdens råeste kineser. Han satt og røyka pot i en sliten mørkebrun sofa under en lampe som kastet et møkkete gult lys ut i den røykfylte luften og ga rommet den ærverdige punkete atmosfæren et ekte punkeband fra Londons harde getto fortjener. Mens gutta gjorde seg klare gikk jeg over og sa “Hello my name is Freddy and im from Norway” men kineseren røyka bare videre å ensa meg ikke. Der sto jeg ukomfortabelt og så på stripa med røyk som forsvant mot taket, så gjorde plutselig kineseren et tegn med hånda og bandet dundra i gang. Jeg holdt takta med hånden på låret men det ville ikke kineseren ha noe av og ga meg et velplassert nyreslag. 
Dæven tenkte jeg. 
Faen for en kul type. 
Det var ingen tvil om at han var sjefen og aldri før eller senere i mitt liv har jeg sett noen bære seg selv med en slik beinhard attitude.
Han var liten og tynn men han hadde baller, det var det ingen tvil om.
Jeg så for meg at han var et barnehjemsbarn, forlatt på Heatrov som baby, hadde kniv i lomma og drømte om å ta tattoering i panna - dette var utvilsomt en farlig mann.
Veggene i rommet var dekorert med grafitti og gamle avisutklipp av Sex pistols, Uk Subs, The Who og masse andre lokale band jeg aldri hadde hørt om. Kineseren pekte på posen min hvor jeg hadde noen LP’er og småting jeg hadde plukka opp på markedet tidligere på dagen.
Han romsterte i posen og dro opp et munnspill som jeg egentlig aldri hadde tenkt til å spille på i og med at jeg hadde kjøpt det på loppemarked i Camden Town, men det ga selvfølgelig kineseren lang faen i å blåste ivrig på inn og utpust.
Jeg lo og nikka til spellermannen som nonchalant kastet hodet frem og tilbake å spilte noen usammenhengende toner på det kjipe møkkete munnspillet. 
Da han var ferdig klappa jeg og han var latterlig stolt. 
De neste dagene hang jeg i helene på den snåle kineseren og fikk et slags innblikk i livet på gata i og ved Camden. Noe jeg hadde vanskelig for å tro men som jeg ble fortalt  av en forholdsvis sikker kilde var at han jobbet som frivillig på et barnehospital i utkanten av byen.
Da jeg overrakte han munnspillet som avskjedsgave den siste dagen fikk jeg et nytt nyreslag, jeg sto sammenkrøket å så han ruslet arrogant avgårde. 
Før han rundet gatehjørnet ga han meg fingeren å gliste.

Onsdag morgen


Sadistene på fjordkraft har tatt strømmen.
Bredbent fomler jeg meg ut av soverommet i blinde -- føler meg frem med hendene men forgjeves for selv om jeg med kirurgisk presisjon lister meg forsiktig fremover på tåballene kjører jeg nesa rett i badedøra som står på vidt gap og lander på ryggen med et brak.
Etter litt rekognisasjon kommer jeg på det henger en Petzl Nao- hodelykt beregnet på tindebestigning i gangen i 2. etg.
Med neseblod og tannkrem rundt munnen skjener jeg avgårde langs E18 i en liten Nissan Almera på slikks i 15minus.
Lou Reed ler av meg å gurgler "its such a perfect day" men jeg ler ikke.
Jeg er opptatt med andre ting.

Fredag kveld


Det er - høy musikk, store pupiller, strobelys og en energi i rommet som balanserer på en knivegg. 
Skumper borti, danser, hopper, beføler -- men hvem er alle disse folkene som i transe flyter i takt etter musikken? Strobene gjør det umulig å skille ansikter, bare masse stillbilder, svart, hvitt og fine farger, hender, hår og musikk.. Er det fortapelse i taktskifter, bass og fengende melodier som har samlet alle disse menneskene som må miste hodet totalt en gang i uken? Har samfunnet skylden for at folk idet hele tatt skal orke å stå opp på mandag morgen må gi synden et ansikt fredag og lørdag?
Hva ville Knut Arild Hareide gjort vis han snublet inn på et sted som dette en lørdags kveld etter tapas og rødvin?
Ville han spist alt, drukket alt og fråtset eller ville han sunket sammen i et hjørne, holdt seg for ørene og gjort på seg? Begge utfallene er i mine øyne realistiske, dette er det sjette riket. Det er lite som gir meg grunn til å tro at han ikke ville danset på bordet men det skal sies at jeg ikke kjenner fyren.
100 nervesystemer påvirket av kjemikalier som udiskutabelt er helseskadelig. Elektrisk, stemningen er elektrisk.
Kl 3 stenger dørene, Knut og alle går hjem, alene, 2 og 2 eller i flokk.
Som en stor mekanisk skolopender beveger byen seg rundt og inn i seg selv og vis man med en mordetterforskers øyne for detaljer vet hvordan man skal tolke et nedpisset kebabpapir er gatene fulle av historier om vold og begjær.
Den søtlige duften av marijuana er en velkommen faktor for den trente byvanker. Han eller hun vet at dette er et tegn på tilregnelige tilstander og denne lukten møter meg uten for døren i 4 etg på grønnlandsleiret. Lyset er dempet, det er middels høy musikk, lav nok til berolige etter 4 timer i ringen men vis jeg setter meg ned nå er det over, bare 28 timer til. 
I sofaen sitter det musikere og puddinger mens på kjøkkenet står det forfattere, kunstnere og sporadisk er det jenter. 
Man kan selv velge samtalepartner i henhold til sin egen intellektuelle tilstand akkurat i øyeblikket men først --
Hva er det vi egentlig driver med?
Mine folk har aldri vært forfengelige, jeg har aldri vært særlig flink til å forklare meg for store egoer og har alltid følt meg hjemme blant tjuver og kriminelle. 
Bedøvd vandrer jeg fra rom til rom å tyvlytter på invitasjoner om oralsex, samtaler om statlig likviditet og musikkteori.
Jeg våkner halvnaken på en madrass på balkongen i 4 etg. på grønnlandsleiret, 
kjørt, skutt, ødelagt.
Jeg er ikke alene, vi må ha samkjørt den biologiske klokka for sakte og nesten uhørlig begynner folk å bevege på seg i takten til svanesjøen og hadde jeg ikke vært i så utrolig dårlig form hadde det kanskje vært fascinerende å se på men frykten sprer seg.
Det som i går var euforisk glede og kjærlighet er blitt paranoid avsky, dårlig tid og anger.
Hjem, dusje, se en film også er det jobb i morgen...

Lev litt


Der sto jeg, så svimmel, så ufattelig ute av meg selv etter 3 dager på kinghellfylla at jeg trodde jeg var midt på Atlanterhavet! - bølgene veltet over meg og vinden ulte i ørene mine. “Hjelp”- ropte jeg med frykt i stemmen - for i min storm var det var ingen tvil om at båten tok inn vann og at det snart var over.
Ut fra ingenting ble jeg slått i ryggen av en grusom monsterbølge og jeg satte sjøbein så godt jeg kunne - langt der ute i vinden hørte jeg “jasså, står du her å gauler”--
“Hjelp” sa jeg “rekka gir etter”
“Nå må du faen meg ta deg sammen” sa spøkelset bak meg og før jeg viste ord av det lå jeg på magen å stirra i parketten til kristoffer som hadde i en enkel vending kastet meg inn i stua og fortsatt sto på den lille terrassen å speidet med bekymret mine ut over nabolaget for å se om en nysgjerrig nabo ringte purken å få meg lagt inn på Gaustad.
“Morra mi kommer snart, du er nødt til å ta deg sammen eller så må du dra.. Dette her går ikke vettu ..”
“Uhh..- Takk og pris.- Hva med mat? jeg trodde vi skulle grille?”
“Vi HAR grilla ditt kjøtthue, du har spist, alle har spist, alle har dratt også bare så du er klar over det!”
“Daså.” sa jeg og satte meg godt til rette i sofaen å fyrte en røyk.
“ingen skjede skadd”-.

Den skravlesjuke latviern


Det er natt til mandag når jeg sitter her og forsøker å rable ned noe stikkord for å skildre for meg selv hva som foregikk og i hvilken rekkefølge. 
Bare rot.. Elvis, vi sang Elvis fordi kompisen til Roy hadde blitt kjent med en latvier som bodde rett borti gata på engene i Drammen men som nettopp var blitt kastet ut fra leiligheten han hadde tilbrakt de 3 siste årene i og var for øyeblikket hjemløs. Hvorfor han ble kastet ut fortalte han meg sikker mange ganger iløpet av kvelden men fordi forbruket av vodka og gud vet hva annet hadde eskalert betraktelig siden han sto husløs hadde gjort hjernen til latviern om til grøt og han snakket uforstyrret på en blanding av slurvete engelsk og latvisk.
Han snakket enten lavt og vrøvlete eller veldig høyt og bare på latvisk og det snåle var at mens uforståelige setninger ramlet ut av munnen hans og - utifra hans fysiske utseende å bedømme ikke kunne ha noe vettugt å dele med noen satte han øynene i deg å pratet og pratet.. Han sa noe helt uforståelig å så på den han snakket til, noen ganger alle, og noen forferdelig slitsomme ganger bare til meg med en forventning om at jeg skulle si, ja selvfølgelig, herregud kompis, det har du helt rett i - hele kvelden. I en av hans lengre utbroderinger plukket en av oss opp at det virket som om han snakket om Elvis, dette prøvde vi å bekrefte med håndbevegelser og overdreven gestikulasjon men latviern hadde byttet emne for lengst så i desperasjon tenkte at det ikke kunne skade å dra i gang en Elvis låt bare for å få 2 minutter med frihet fra den veldige munndiareen til latviern. Vi sang Elvis mens skravla på latviern gikk like entusiastisk, den eneste forskjellen var at han reiste seg opp og pratet dobbelt så høyt og vi så på hverandre med håpløshet.
Rare minner om Elvis, en mann med masse arr i ansiktet og en utrolig skravlesjuk latvier som skal fly hjem til onsdagen og det er ikke en dag fortidlig..